Ut igjen!

Ingen bønn, vi følger planen og går ut i fjellet for å finne rypene. Været er nydelig, men føret er elendig. Fremdrift og intensitet er like dårlig som i går. Potene er nok noe bedre, men Carreras er utrolig forsiktig og tar det veldig med ro. I og med at det går såpass rolig har jeg ingen problemer med å følge med. Jeg gidder ikke bry meg om at intensiteten er dårlig. Det har ingen hensikt å dra igang uten hensyn til føtter og poter. Det blir bare skader av sånt.
I troen på at Carreras vil følge sine evner og sanser lar jeg han ta styringen for retningen. Jeg følger med for å se hvordan han jobber. Han jobber fortsatt mye på fot med nøsting og hever bare en og annen gang hodet for å snuse inn evt. gode lukter av rype. Jeg lar han jobbe ufortrødent og selvstendig og forstyrrer han ikke annet enn at jeg lar han forstå at jeg følger med. På et tidspunkt ser jeg han blir mer intens, halen går raskere og bevegelsen er kjappere. Han trekker opp mot en liten haug i forkant av et skogholdt. Jeg kan ikke observere at han står i det rypesteggen tar til vingende og kakler av gårde. Carreras er fult klar over steggen foran han og selv om den klart er hans fugl lar han seg ikke friste til å løpe etter. Et kjapt "sitt" fra meg og han sitter som en en kjerring på et teselskap og kikker den veien rypa fløy. Når jeg kommer frem roer vi ned et øyeblikk etterfulgt av oppmuntrende ros.
Resten av turen blir etter dette litt mer spennende Carreras jobber litt mer energisk og det er flust med rypespor overalt. Men turen ender uten at vi hverken hører eller ser noe til rypene.

Vi får håpe på bedre føre og bedre lykke neste helg...